Bootsfolka har tatt på støvlene sine og vore ut i festivalfelten – igjen. Tidlegare var vi i fjøsar og på loft, og sjølvsagt djupt inne i Roskilde, varme&kjärleksdebuten frå Linn Strømsborg. No kjem vi rett frå ein ny fjøs, også den fyllt av godheit. “Krimfest Sunnfjord” er den største overraskelsen vi har opplevd så langt i haust. Eit siste resort for ein som lever dagleglivet i rusleturavstand frå Litteraturhuset ved Bogstadveien, og som jobbar i ein skoddeheim av vanskeleg definerbare arbeidsoppgåver. Dei har noko med diktning å gjere. Idealet: openheit og det som forblir så lenge i ein draumetilstand at det får venger, og flyg. Å komme til Krimfest Sunnfjord er handfast, det skjer i Angedalen, og det er ei einaste dame å forhalde seg til. For meg, det er: Judith Hegrenes, altså! Ho gjer mykje av festivalen sjølv. Denne festivalen er greia hennar, og den blir også tilsvarande: Veldig nær! Då vi, etter eit leseoppdrag ved eit leirbål, kor ei edderkopphjernesuppe sto og putra i ei gryte, fekk varme oss opp att i ei anna putrande gryte: Det uandørs boblebadet som festivalen disponerte, jau, då kom det tekstmelding frå Judith: “Eg er så glad for at du trivs, og for at det gjekk bra oppe i Angedalen! Eg vil treffe deg!” Og snart skal du treffe meg, som har kinn som er raude frå the wild og skulebarn sine “Bokbakkeløp”. Eg må bare fylle opp kroppen med varme igjen, før eg på ny legg ut oppetter Angedalen, før eg brukar nye timar kring båla, med faklene. Så eg trekk under dyna for ei stund, med Trentemøller “The Last Resort” på mac’en. Fiss, moll, eit disig lydbilde. Og her og der den klåre lyden av ein vassekte gitar, ein elgitar type The Shadows frå sekstitalet. Og nedetter ryggen røss det av kjærkomne frysningar, kaldt, varmt, eg fyller kroppen med varme til kvelden, til “Krimnatt i Angedalen”, til flammar i haustnatta, og nye bekjentskaper, og det å bli betre kjent med nokon eg trudde eg kjente: Chris Tvedt skal fortelle om sine kvaler med å velge fortellarposisjon for den siste boka si. Skulle han velge førsteperson, då litteraturnorge låg under weather of Knausgård? Nei, nei, valget falt på den tradisjonelle krimposisjonen, på tredjepersonen, og nei, skal Tvedt seie, han har ikkje kvalar for å skrive i ein sjanger som legg så mange føringer på skrivinga. Shakespear skreiv også malstyrt og i streng form. Det er ingen som har kritisert han for det, skal Tvedt seie. Snart, Og eg som trudde at Krimfest skulle vere meir grøss, meir kjensler, og mindre av den der grublinga og dei kompliserte tema. Krimfest Sunnfjord ligg under dekke av strålingståke. Den står opp frå elva kvar morgon og kveld. Angedalskrim er poesi.
Another Magazine er “bare enno eit magasin” men det er også eit anna magasin, som denne månaden finner ut at Björk er både “himmelsk og jordnær”. Vi har ikkje fått handa på papirkopien enno, men svarar frå annan erfaring: “Vespertine handla om å lage ein himmel omkring meg, uansett kor på jorda eg var”, sa Björk til ein journalist ved lanseringa av albumet sitt.
Jansonske, djupe skogar og mjukgotiske sagaer
Kjære Sverige, som, i følgje Anne Holt, alltid har vore så strålande dyktige til å ønske “dei framande” velkomne, som har vore verdsmeistre på å integrere innvandrarar,
kan de fortelle meg kvifor de vel Sverigedemokraterna inn på tinget? Trå no varsamt, før det er for seint! Og Nu ligger bilder överallt/ där gamla ansikten är unga/ och jag har letat som besatt/efter känslor som är försvunna/ Det har varit en lång lång natt/ men jag är glad att mina/ tårar är behärskade och lugna (Joakim Berg: Ensammast i Sverige) Vi veit jo vel at de liker Magikon Forlag sin mjukgotiske saga
Inte Alls Ensamm. Det er djupe, mørke skogar, er svartbrunt og mosegrønt, er skogar til å gå seg vill i, men finne lys i, i form av ein framand. Boka heiter Ikke helt alene på norsk, er skrive av Constance Ørbeck Nilssen og illustrert av Akin Duzakin. Magikon Forlag gir ut dei vakraste bøkene i verda. Og eg, eg veit óg vel at den store einsemda skal komme. Eg øver meg på den, no og då, for å bli nokon som eg sjølv trivs i lag med. Og viss ein ikkje trivs i sitt eige selskap, så finnst heldigvis alltid bøkene. Og platene.
Amerikanske tilstander i norske mediebedrifter
I dag anbefaler jeg alle å lese Ane Nydal sin fabelaktige og viktige kronikk i Aftenposten. Her tar hun opp noen tråder som Bendik Wold la fra seg for noen år siden, da han skrev om det å være journalistvikar i kulturpressen. Jeg synes å huske at han skildret det som en “evig audition”.
En sånn tilværelse er trøttende, uforutsigbart, stressende. Usunt? En forskningsrapport fra f viser at folk i midlertidig ansettelse har dårligere helse enn de med fast jobb. Grunnene: Ufortsigbarhet og utrygghet. Ja, selv Peter Sloterdijk stadfester, i Masseforakt, at folk har en naturlig tendens mot forutsigbarhet. Men jeg forstår Sloterdijk på denne måten: Skal man bare godta tendensen mot og ønsket om trygghet?
(Ane Nydal og hunden Selma)
Hva er svaret? Jeg kan bare snakke fra egne erfaringer, som noen som har gått fra vikariat til vikariat i ukepressen. Jeg har kanskje presset meg særlig for å levere gode varer. Kanskje var det bra, en gang, da jeg var tenåring. Men nå har jeg blitt voksen og synes at det er lov til å forvente seg noen tryggere rammer, større forutsigbarhet, og muligheten til en pust i bakken, til å fokusere på andre ting enn et evig “karriere”-jag/ prestasjonskrav. Det er en menneskerett å få ha familie. Kom igjen, Norge, gjør et eller annet for å overføre noen av de sosialdemokratiske verdiene, som vi er så stolte over, til mediebransjen! Hvis ikke kan det ende opp som en stygg catwalk hvor bare de yngste, aller ivrigste, og de som i størst grad går på akkord med seg selv, får plass. Det er ikke slike journalister demokratiet vårt trenger. Vi trenger journalister med integritet. Journalister som har grenser, som respekterer grensene sine, og som sier det som det er. Som Ane Nydal, i dag, i Aftenposten.
(På bildet: Ane Nydal og hunden Selma. (Ja til mer tid til hundene, ungene, familie, rusle i gult høstløv, kjenne at det er høst, strikke et skjerf til kjæresten! det sier artikkelforfatteren))
Kasserollerevolverintervju
Mimir Kristjansson (f. 1986) var leiar i norske Rød Ungdom frå 2006 til 2008. Etter dette blei han medlem i arbeidsutvalet til partiet Rødt, og er no politisk journalist for Klassekampen. Sia Mimir er halvt islandsk, og meir enn gjennomsnittleg kunnskapsrik om islandsk politikk, var han invitert til samtale med Einar Már Gudmundsson på Litteraturhuset den 2. September. Einar Már, som vann Nordisk Råds Litteraturpris for Universets Engler i 1995, var i landet for å ta i mot ein ytringsfridomspris. For nokre av oss i salen, var dette eit særskilt symbolsterkt møte. Norge er på delt førsteplass på RSF (Reportere utan grenser) sin oversikt over land og ytringsfridom sine kår. På godt og vondt: Mimir har vore hetsa på internett. Det har vore ei Facebookgruppe “mot” Mimir, og han har vore kalla ting. Nokre gongar kan den uendelege ytringsfridomen i Norge vere vondt. Men når eg høyrer Mimir i samtale med Einar Már, i kveld, omfamnar vi den. Det er mange anslag og takter til gode samtaler og interessante og oppsiktsvekkande innspel. Men tida er knapp. Ting blir hengande i den tette lufta. Det er på tide å ta kontakt med Mimir – over internettet:
Salinger på sengekanten
En 800 sider lang biografi (uautorisert, naturligvis) om J.D. Salinger er på vei, melder Newsweek. Mursteinen er ført i pennen av hollywoodregissør og manusforfatter Shane Salerno, i tospann med David Shields, bl.a. kjent som forfatter av manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Salerno er tilbakeholden med å gi informasjon om innholdet i boken, men lover at vi vil komme til å få se en helt annen side av Salinger enn den vi tidligere har sett—noe som strengt tatt sier seg selv, i og med at vi de siste 40 årene ikke har sett noe til ham i det hele tatt! For øvrig må vel løftet allerede sies å være innfridd, i og med lekkasjen av dette smått sensasjonelle bildet av Salinger på sengekanten, der man bl.a. kan reflektere over den symboltunge ekstralåsen forfatteren har fått installert i soveromsdøren.
Så mye som vi hilser alt av salingerrelatert stoff velkommen, kan vi ikke hjelpe for at blikket blir hengende fast i ordene «a packed safe» i nevnte artikkel, der dette i forbifarten blir nevnt som forfatterens strengt bevoktede oppbevaringssted for upubliserte tekster. På tide å vekke opp den gamle røverkunsten skapsprenging, noen? Aner vi endelig begynnelsen på en lang og grundig bootleg series fra J.D. Salinger? Vi krysser i det minste fingrene for at 800 sider med biografisk materiale skal skape fornyet hunger etter den litterære produksjonen, som Salinger etter sigende holdt gående bak lukkede dører helt til han døde i fjor. Om de mange manglende brikkene i puslespillet om Glass-familien skulle begynne å dukke opp, er det bare å låse seg inne under leselampen, med ekstra lås.
Åpent fjøs
Klokka 16.00 lørdag ettermiddag, lukten av tennvæske driver rundt i tunet, på en mild og kantløs sensommervind. Det er rolig før middag — det er et av de hvite mellompunktene på programmet der man ikke har annet å gjøre enn å sette seg ned i alt det grønne og kaste seg på den første og beste tanken som melder seg. Og det er ikke så vanskelig, for dette er ikke et hvilket som helst blautgjødseldunstende trøndertun; på Loddgard i Melhus er det nemlig festival, og ved nabobordet sitter intet mindre enn den litterære headlineren, Tomas Espedal, og nipper til et glass med fjøsets vin. Taktfaste tramp høres inne fra låven, der et introduksjonskurs i pols er i full sving. Men denne bootleggeren har for anledningen inntatt et lune som minner mer om gårdskattens, der den smyger seg dovent rundt bordbeina og sender små, sultne mys bort mot grillen.
Bonderomantikk. Siden starten i 2002 har Fjøsfestivalen gradvis vokst seg større, og som enhver åtteåring med respekt for seg selv har den i år begynt å fatte interesse for litteratur. Samarbeidet med tidsskriftet Utflukt har fått hele ni håndplukkede unge forfattere til å trekke i fjøsvennlige klær og begi seg ut blant kornaksene for å dele sine tolkninger av begrepet «bonderomantikk» med melhusingene, og denne formiddagen inntok dessuten onkel Espedal selv fjøsscenen, i forfattersamtale med festivalens litteraturansvarlig, Ane Nydal. Og Espedal har man alltid noe å lære av, enten man er av den ene eller den andre herkomsten, det er i alle fall min teori, relativt spinkelt basert på hans evne til både å si ting jeg er helt uenig i, og ting som føles så riktige at jeg skulle ønske jeg kunne tappe dem på en liten flaske og oppbevare dem i medisinskapet til en tråkig dag.
Festival. Bootlegs sparker gjerne et spark for tilstelninger som setter kunsten i høysetet uten at hele bransjen samtidig følger med på lasset. På Loddgård fantes det hverken skjemmende forlagsstands eller vimsete sommervikarer fra Kulturnytt; stemningen var derimot avslappet og preget av samhold festivaldeltakerne i mellom, enten man var innlosjert i kårboligen eller campet i et telt ute i tunet. Vi takker for en helg som satte «festival» tilbake i litteraturfestival, og gleder oss allerede til neste litteraturonn om to år.
Tomasmedisinen (dei første dråpane)
Eg var ein slik som dro då ting blei vanskelege. Alltid kunne eg bare reise meg og gå. Så døydde mora til ungane mine. Eg blei tvungen inn i eit hus som eg aldri ville ha valt å bu i. Men eg ville gi ungane mine nokre trygge rammer. Etterkvart begynte eg å trives som husmor. Det var eg og dei andre kvinnene. Eg var kanskje lykkeleg. Men barnet var ikkje nøgd. Ho sakna mora si. Men ho sakna også far sin.
Ein gong i tida sa eg til mine elevar: De må ikkje skrive ho, han, Ellen Nikolaisen. De må skrive EG. No seier eg: Skriv for guds skuld ikkje EG. Skriv han, ho, Ellen …
Eg trur eg sluttar å lese her. No merker eg at denne teksten er … notatboka mi.
Åtte vel anvendte kroner (ny spalte)
Singelen har alltid vært en viktig del av måten vi forholder oss til musikk på; det var i singelhylla nyhetene kom først, og i heldige perioder kunne slippet av nye singler fungere som en slags auditiv variant av glasskula, som man kunne høre fremtiden gjennom. I dag ser fraværet av singler i platebutikkene ut til å innvarsle annen fremtid: som målbevisste rotter har singlene forlatt det synkende skipet detaljhandel av kulturprodukter over disk ser ut til å være. Singelen er i 2010 (enn så lenge: i motsetning til albumene) nærmest utelukkende et digitalt fenomen, en forskuttert mp3-fil prissatt til 8 kroner i nettbutikkene til Platekompaniet og Apple. Nyhetsverdien er likevel den samme som på det gode gamle nittitallet. Denne nye spalten — åtte vel anvendte kroner — skal derfor vies til disse små, musikalske fortune cookies. Først ut er «I Am That I Am»med trondheimsbandet 22.
22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'roll-formelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock.
Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i.




