Is she weird/ is she white/ is she promised to the night

(Room balloon Blythe Photo by Camilla Gorilla♥ Inspirational tweets by Tigers)

Det heng eit smålåte kopiark på veggen utanfor Blæst: Josh Roush skal spele her på laurdag. Eg, som sluttar mitt Kulturelle Skolesekk-Show då, forlatar byen, og Miss The Show. Eg har mista Trondheim minst to gongar.  To gongar har eg flytta frå Trondheim – og til Glasgow, og Bergen. I fjor prøvde eg å flytta att til denne dempa byen av låge hus. Det var her eg ville bu. Eg ville leave the city/ leave the cold// young people/ far too old. Slik tenkte eg sist eg budde her, og hadde nok av Glasgow, og kom att til Trondheim. Det var i 2005, det året eg høyrte så mykje på Anna Ternheim; Somebody Outside, og To Be Gone. Eg budde der enno då Josh Rouse gav ut Nashville, og eg høyrte på Winter in the Hamptons om og om att, og tenkte på USA, på New York, og ideen begynte å spire i meg igjen, om dei store byane, dei mange sjansane, dei gode konsertane, om det å kunne velge – eit stille liv øvst på Torshov – eller det rastlause livet i den delen av byen kor ingen bur, som alle bare går forbi, og kor dei folka som er der heile tida er nye, framande.

Forklaringen på det rekordtidlige julegildet ga seg imidlertid på utsiden av butikken. En plakat opplyste at det var filminnspilling på gang og at det ikke dreide seg om mindre enn «årets julefilm». Hvilket fikk oss til å spekulere, mens vi ruslet hjemover, på hva slags storfilm vi nå har i vente. Tidligere julefilmer vi kunne huske hadde jo for det meste funnet sted i et svulstig pyntet New York, overstrødd med polerte juleklassikere og falsk snø. Er tiden inne for et romantisk drama fra den norske bokheimen, der Norli (Henrik Mestad) og Libris (Agnes Kittelsen) får hverandre til slutt, med Mads Nygaard i rollen som en slags Scrooge? Vel, vi lar spørsmålet henge inntil videre og nøyer oss med å knekke en marsipanpølse i to og dele den mellom oss mens vi går videre gjennom mørket som plutselig har lagt seg rundt lysene over hele byen.

Når Mortensens bok “Roman” blir meldt som ein roman, og kritisert “som roman”, så er det ikkje nødvendigvis boka som er dårleg. Meir enn dette tør ikkje vi, som ikkje har lese “Roman”, seie.

Som ein gest til Mortensen, har vi heller fabrikkert eit intervju med “ein forfattar”. “Forfattaren” er verken Mortensen eller “Mortensen”. “Den Store Romanen” som det blir snakka om, er verken Mortensens “Roman”, eller “”Roman”". Intervjuet må bare sjåast på som ein leik. Fordi vi kan. Fordi at alt er i grunnen lov, så lenge ein handlar med vennlegheit og respekt for dei rundt seg. Vi likar folka rundt oss, og vi respekterar dykk. Les dette intervjuet som ei gåve, som nokre refleksjonar rundt skriveprosessar, og det å lage “Store romanar”:

“Forfattaren” ga i høst ut “Den Store Romanen”. Boka fikk terningkast seks i VG, er omtalt som “et storverk” av Fædrelandsvennen, er solgt til Danmark, og blir allerede trykt opp i nye opplag. Da undertegnede prøvde å kjøpe boka på Norli Universitetsgata, fikk hun vite at den hadde vært utsolgt en stund. Dermed er undertegnede, jeg, henvist til et “uredigert forhåndseksemplar” fra forlaget. Dette er et eksemplar som jeg ikke får sitere fra. Men hvis jeg skal tro bokanmeldelsene som jeg leser, så er sisteutgaven, som forhåndseksemplaret, på denne måten: Fortellerformen skifter mellom førstepersonen (Forfatteren) og tredjepersonsforteller (folk i den faktiske bygda Bygda – hvor Historia i Den Store Romanen er satt). Dette sier forfatteren, over telefon, om de faktiske hendelsene som romanen er bygd på:

- “Den Store Romanen” er basert på ei historie som har fulgt meg hele livet. Det har av en eller annen grunn ikke vært naturlig for meg å skrive om det tidligere. Men da jeg først begynte, så virket det som det eneste rette å fortelle om. Historien i seg selv er ganske fascinerende, tragisk, tragisk, og har veldig mye i seg. Det føltes på et vis lett å skrive om dette.

- Du baserer romanen på veldig dramatiske hendelser. Trengte du å dramatisere “noe videre”?

- Ja, dette er jo en roman. Jeg har hele tiden måtte velge inn og velge bort, og dramatisere og gjøre de tingene som hører hjemme i en fiksjon. Dette har vært utfordringen: Å finne døra inn til hvordan dette skulle fortelles. Stoffet var der. Jobben min har vært å strukturere.

- Kan du si litt om struktureringsarbeidet?

- Jeg visste ikke på forhånd hvordan jeg strukturen ville bli. Utgangspunktet mitt var å skrive en slags sjelelig biografi. Som vanlig,så skriver jeg et førsteutkast veldig snart. Det er for å få det ned. Så begynner jeg å skrive gjennom og gjennom og gjennom. Teksten har mange lag. Det var en veldig rask bok å skrive. Den kom ut veldig raskt. Jeg følte det som om at jeg skriver min siste bok. Dette er en klisje: “Jeg føler det som om jeg har skrevet min siste bok”. Men nå har det gitt seg. Jeg følte det litt sånn “hva skal jeg skrive om nå da?”

- Kan du også tenke på den måten at du har kommet til en kjerne, et nullpunkt, som du kan skrive videre fra?

- Jeg tror at det har åpnet opp til mer stoff, som jeg skal prøve å skrive i neste runde. Jeg tror at det som kommer nå er viktig. Den optimale skrivingen er når man skriver litt bedre enn man egentlig kan. Det er denne følelsen jeg tror jeg aldri kunne komme tilbake til.

- Kan du beskrive følelsen av “å skrive litt bedre enn man egentlig kan”?

- Følelsen av å skrive bedre enn man egentlig kan, er en lykkefølelse. Jeg kjente på meg at jeg skrev godt. De som har lest boka sier at de synes at den er spennende. Jeg ville avsløre hvem den pyromane var, allerede i første setninga. Men likevel ville jeg altså holde på en spenning. Jeg ble selv grepet av drivet som er i fortellingen. Jeg ville skrive spennende på flere nivå.

- Hvordan forbereder du deg før en skriveøkt, for å komme i den rette tilstanden?

- Jeg skriver tidlig om morgenen, optimalt, mens jeg er litt i ørska. Selvkritikken er ikke så klart til stede akkurat da. Det er også relevant at jeg skriver før alle andre våkner.

- Gjør du klar disposisjonene på forhånd, før du legger deg?

- Optimalt sett så burde det ha vært sånn. Men jeg prøver å skrive hver dag, for ikke å miste tråden. Det utvikler seg etterhvert. Det er mye som skjer etterhvert, og særlig når jeg skriver om og om igjen. Jeg skriver over og over hverandre. Mye kommer til og mye går ut.

- Hvordan brukte du utdannelsen din da du skrev denne boka?

- Jeg tror at man hele tiden bruker alt man har med seg. Jeg bruker meg selv og mine menneskelige erfaringer. Det er alt jeg har som forfatter. Hva det består av er vaskelig å si. Men jeg kunne skrive denne historien med en viss grad av autoritet fordi jeg kjenner landskapet og folket. Jeg fikk gå inn mitt eget barndomslandskap, og se på dette.

- Har du noen etiske kvaler med å kalle det “roman”?

- Saken om de påsatte brannene har vært en delikat sak for bygda. Men det som gjorde det lettere for meg – juridisk og etisk sett – er at både både pyromanen og foreldrene hans er borte. Likevel så har jeg anonymisert både han og foreldrene. Det har vært mange slike hensyn som jeg har gjort etterhvert. Dette kan gå på bekostning av “litteraturen”. Som forfatter kan man egentlig ikke være så alt for varsom. Man må ta noen risikoer. Det har vært en balansegang mellom disse tingene: hvor forsiktig må man være, og hva krever romanen?

- Hvilket ansvar veier tyngst: ansvaret som medmenneske, eller som produsent av god litteratur?

- En dyktig forfatter kan forene disse tingene. Hvis teksten er god nok, så skjer det naturlig, uten å gå på bekostning av noe. Hvis man må krysse etiske grenser for at teksten skal bli god, så er noe feil i utgangspunktet. Min roman reiser en del etiske problemstillinger og premisser uten å nødvendigvis gi svar på de.

- Kan du si noe om “menneskesyn” hos forfattere: Kan en forfatter, som har et naturlig symptatisk og empatisk menneskesyn, gå tettere på virkeligheten og folk sine liv?

- Jeg er veldig opptatt av ikke å støte noen, eller henge ut noen av de som jeg skriver om. De som har gått bort, er også  vergeløse. Jeg er opptatt av gi å de en slags form for verdighet. Deres liv er viktig. De fortjener å bli løfta fram og belyst. På den måten er boka også etisk diskuterende, i og med at den bruker en del autentiske navn. Den skildrer en del harde skjebner, som er relaterte til brannene. Et av ekteparene som såvidt reddet seg ut, de mistet alt. Selv gebisset sitt. Da jeg begynte researchen oppdaget jeg at de også hadde mistet sin eneste sønn. Både mannen og kona døde, snart etter. Deres navn bruker jeg. Det er for å gi de en verdighet, og vise fram en rystende skjebne.

- Du har gjort et arkeologisk graverbeid i forhold som påvirket barndommen din. Hva har du lært om deg selv med dette arbeidet?

- Mitt anliggende her er å skrive om noe som slår ned i et lite samfunn. Det kunne ha slått ned hvor som helst. Det var uforståelig da det pågikk. Og selv da man fikk svar på hvem denne pyromanen var, så var det uforståelig. Men så viste det seg at det var sønnen til brannmesteren. Han kjørte selv brannbilen. De forsto det ikke da, og forstår det ikke enda heller. Det å forstå og ikke forstå går ut på ett og det samme. Et omdreiningspunkt i boka er dette: At hvis man forstår, så kan man også tilgi. Og slike spørsmål var nok ganske prekære i ettertid. Det var på hengende håret at fire mennesker omkom. Det var store materielle skader. Det hører også med til historien at brannstifteren fikk fem års sikring, og flyktet tilbake til bygda etterpå. Han bodde der mer eller mindre resten av sitt liv. Noen av spørsmålene som har vært viktige for meg å belyse, er: Kan man akseptere og tilgi?

- Ja, hva sier de fra Bygda, som har lest boka di: Du har gitt de nye forhold å tenke på i forhold til disse hendingene. Kan de akseptere og tilgi?

- Reaksjonene fra bygda har vært overveldende. Denne boka har tatt helt overhånd over mitt liv. Den er ute av min kontroll. Den gjør veldig inntrykk på de som har vært oppe i situasjonen. Jeg får henvendelser hele tiden, så å si, fra folk fra bygda. Det som er gledelig, er at den ikke er avhengig av dette lille stedet. Den peker ut over seg selv, og blir lest og forstått av folk overalt. Derfor tror jeg at den også kan få en gyldighet i utlandet. Med å skrive om noe som er veldig lokalt, så bryter man grenser. Det blir universelt.

- Går du bevisst inn for å skape allmenngyldighet, eller ligger det latent i stoffet?

- Jeg har et veldig bevisst forhold til den siden av skrivinga. Jeg er ikke noen heimstadsdikter. Jeg er veldig opptatt av at det jeg skriver skal forstås ut over meg. Det jeg har å spille på,  er likevel meg og min forståelseshorisont. Jeg griper til mitt landskap. Jeg er avhengig av å skrive om det som jeg kjenner godt. Jeg kaller det en indre forankring. Det er mye man kunne ha skrevet om. Men jeg må ha en slags indre motor som jeg vet at holder til siste side. Det finner jeg i det som er mitt stoff. Den indre forankringen blir viktigere og viktigere. Jeg må gå inn i det jeg kjenner.

- Blir skrivinga som en slags autoritet og trygghet i livet ditt?

- Dette handler om spørsmålet “Hvorfor skriver du?” Jeg fikk høre allerede på barneskolen at jeg var en dikter. Jeg visste tidlig at jeg kunne lyge. Jeg visste at jeg kunne få jevnaldrende barn til å tro på løgnene mine. Dette er et stikkord for denne boka: Jeg har lov til å lyve om meg selv. Det høres banalt ut, men det åpnet opp for meg. Alt er ikke 100% sant. Men det gir et sannferdig bilde.

- Har du alltid hatt en sånn inngang til “skriving”?

- Da jeg begynte å skrive, var jeg veldig opptatt av det språklige. Det er jeg nå også, men på en annen måte. Den gangen handlet det om å være flink, og “flink” var en oppvisning i skrivekunst. Men etterhvert har kjernestoffet blitt viktig. Skriving sneverer seg inn mot en nødvendighet. Og når jeg kommer dit, så blir det for meg å komme inn på det nære, og det personlige. Skrift skal være kommuniserende. Det skal treffe leseren i hjernen og hjertet, og gjerne samtidig. Derfor skriver jeg både for de mange, og for de kresne. Jeg vil skrive ting som treffer mange, uten at det kommer på bekostning av det nyskapende.

- Det finnes journalister som har nevnt Knausgård i forlengelsen av samtalen om boka di. Hva handler det om, egentlig? At dere har liknende dialekt?

- Til dette kan jeg si at Knausgård og jeg er på helt forskjellige sider av skalaen. Han framholder det autentiske, det sanne og det virkelige. Jeg inntar helt motsatt standpunkt. Min bok er roman. Den er bygd på virkeligheten, og er veldig fiksjonell. Jeg har påpekt det. Jeg ville påpeke skillet mellom min brannstifter og den virkelige brannstifteren.

- Ville du ha påpekt “at det er skjønnlitteratur” hvis det ikke var for Knausgårdsamtalen i Norge?

- Jeg har alltid brukt biografisk materiale i bøkene mine, og jeg har alltid vært bevisst hvordan jeg har brukt det. Men når dette er sagt, så er det ikke så sikkert at “Min Kamp”-prosjektet er så “biografisk” som media vil ha det til. Jeg har rett nok bare lest det første bindet av “Min Kamp” – men dette bindet opplevde jeg som veldig romanaktig. Det er som om det har skjedd en kortslutning i media, når alle er så opphengt i det biografiske. Vi må bare gi Knausgårdprosjektet litt mer tid, og så se på det igjen.

- Hvilken plass har denne romanen – i de lange linjene av ditt forfatterskap?
- Det er noe av det beste som jeg har fått til å skrive. jeg føler jo at jeg har fått samlet en del tematiske tråder i denne boka – fra det jeg har skrevet tidligere. Det har blitt samlet naturlig. Det er en slags oppsummering av mye av det jeg har skrevet.