Audun Mortensen har ikkje gjort ein “dårleg jobb” med den andre boka si. Så langt som vi kan lese og erfare, har forfattaren gjort godt ut i frå sine eigne premiss. Om ein tykkjer premissa hans er gode nok, ambisiøse nok, overambisiøse eller whatnot, det er vel ei smakssak.

Når Mortensens bok “Roman” blir meldt som ein roman, og kritisert “som roman”, så er det ikkje nødvendigvis boka som er dårleg. Meir enn dette tør ikkje vi, som ikkje har lese “Roman”, seie.

Som ein gest til Mortensen, har vi heller fabrikkert eit intervju med “ein forfattar”. “Forfattaren” er verken Mortensen eller “Mortensen”. “Den Store Romanen” som det blir snakka om, er verken Mortensens “Roman”, eller “”Roman”". Intervjuet må bare sjåast på som ein leik. Fordi vi kan. Fordi at alt er i grunnen lov, så lenge ein handlar med vennlegheit og respekt for dei rundt seg. Vi likar folka rundt oss, og vi respekterar dykk. Les dette intervjuet som ei gåve, som nokre refleksjonar rundt skriveprosessar, og det å lage “Store romanar”:

“Forfattaren” ga i høst ut “Den Store Romanen”. Boka fikk terningkast seks i VG, er omtalt som “et storverk” av Fædrelandsvennen, er solgt til Danmark, og blir allerede trykt opp i nye opplag. Da undertegnede prøvde å kjøpe boka på Norli Universitetsgata, fikk hun vite at den hadde vært utsolgt en stund. Dermed er undertegnede, jeg, henvist til et “uredigert forhåndseksemplar” fra forlaget. Dette er et eksemplar som jeg ikke får sitere fra. Men hvis jeg skal tro bokanmeldelsene som jeg leser, så er sisteutgaven, som forhåndseksemplaret, på denne måten: Fortellerformen skifter mellom førstepersonen (Forfatteren) og tredjepersonsforteller (folk i den faktiske bygda Bygda – hvor Historia i Den Store Romanen er satt). Dette sier forfatteren, over telefon, om de faktiske hendelsene som romanen er bygd på:

- “Den Store Romanen” er basert på ei historie som har fulgt meg hele livet. Det har av en eller annen grunn ikke vært naturlig for meg å skrive om det tidligere. Men da jeg først begynte, så virket det som det eneste rette å fortelle om. Historien i seg selv er ganske fascinerende, tragisk, tragisk, og har veldig mye i seg. Det føltes på et vis lett å skrive om dette.

- Du baserer romanen på veldig dramatiske hendelser. Trengte du å dramatisere “noe videre”?

- Ja, dette er jo en roman. Jeg har hele tiden måtte velge inn og velge bort, og dramatisere og gjøre de tingene som hører hjemme i en fiksjon. Dette har vært utfordringen: Å finne døra inn til hvordan dette skulle fortelles. Stoffet var der. Jobben min har vært å strukturere.

- Kan du si litt om struktureringsarbeidet?

- Jeg visste ikke på forhånd hvordan jeg strukturen ville bli. Utgangspunktet mitt var å skrive en slags sjelelig biografi. Som vanlig,så skriver jeg et førsteutkast veldig snart. Det er for å få det ned. Så begynner jeg å skrive gjennom og gjennom og gjennom. Teksten har mange lag. Det var en veldig rask bok å skrive. Den kom ut veldig raskt. Jeg følte det som om at jeg skriver min siste bok. Dette er en klisje: “Jeg føler det som om jeg har skrevet min siste bok”. Men nå har det gitt seg. Jeg følte det litt sånn “hva skal jeg skrive om nå da?”

- Kan du også tenke på den måten at du har kommet til en kjerne, et nullpunkt, som du kan skrive videre fra?

- Jeg tror at det har åpnet opp til mer stoff, som jeg skal prøve å skrive i neste runde. Jeg tror at det som kommer nå er viktig. Den optimale skrivingen er når man skriver litt bedre enn man egentlig kan. Det er denne følelsen jeg tror jeg aldri kunne komme tilbake til.

- Kan du beskrive følelsen av “å skrive litt bedre enn man egentlig kan”?

- Følelsen av å skrive bedre enn man egentlig kan, er en lykkefølelse. Jeg kjente på meg at jeg skrev godt. De som har lest boka sier at de synes at den er spennende. Jeg ville avsløre hvem den pyromane var, allerede i første setninga. Men likevel ville jeg altså holde på en spenning. Jeg ble selv grepet av drivet som er i fortellingen. Jeg ville skrive spennende på flere nivå.

- Hvordan forbereder du deg før en skriveøkt, for å komme i den rette tilstanden?

- Jeg skriver tidlig om morgenen, optimalt, mens jeg er litt i ørska. Selvkritikken er ikke så klart til stede akkurat da. Det er også relevant at jeg skriver før alle andre våkner.

- Gjør du klar disposisjonene på forhånd, før du legger deg?

- Optimalt sett så burde det ha vært sånn. Men jeg prøver å skrive hver dag, for ikke å miste tråden. Det utvikler seg etterhvert. Det er mye som skjer etterhvert, og særlig når jeg skriver om og om igjen. Jeg skriver over og over hverandre. Mye kommer til og mye går ut.

- Hvordan brukte du utdannelsen din da du skrev denne boka?

- Jeg tror at man hele tiden bruker alt man har med seg. Jeg bruker meg selv og mine menneskelige erfaringer. Det er alt jeg har som forfatter. Hva det består av er vaskelig å si. Men jeg kunne skrive denne historien med en viss grad av autoritet fordi jeg kjenner landskapet og folket. Jeg fikk gå inn mitt eget barndomslandskap, og se på dette.

- Har du noen etiske kvaler med å kalle det “roman”?

- Saken om de påsatte brannene har vært en delikat sak for bygda. Men det som gjorde det lettere for meg – juridisk og etisk sett – er at både både pyromanen og foreldrene hans er borte. Likevel så har jeg anonymisert både han og foreldrene. Det har vært mange slike hensyn som jeg har gjort etterhvert. Dette kan gå på bekostning av “litteraturen”. Som forfatter kan man egentlig ikke være så alt for varsom. Man må ta noen risikoer. Det har vært en balansegang mellom disse tingene: hvor forsiktig må man være, og hva krever romanen?

- Hvilket ansvar veier tyngst: ansvaret som medmenneske, eller som produsent av god litteratur?

- En dyktig forfatter kan forene disse tingene. Hvis teksten er god nok, så skjer det naturlig, uten å gå på bekostning av noe. Hvis man må krysse etiske grenser for at teksten skal bli god, så er noe feil i utgangspunktet. Min roman reiser en del etiske problemstillinger og premisser uten å nødvendigvis gi svar på de.

- Kan du si noe om “menneskesyn” hos forfattere: Kan en forfatter, som har et naturlig symptatisk og empatisk menneskesyn, gå tettere på virkeligheten og folk sine liv?

- Jeg er veldig opptatt av ikke å støte noen, eller henge ut noen av de som jeg skriver om. De som har gått bort, er også  vergeløse. Jeg er opptatt av gi å de en slags form for verdighet. Deres liv er viktig. De fortjener å bli løfta fram og belyst. På den måten er boka også etisk diskuterende, i og med at den bruker en del autentiske navn. Den skildrer en del harde skjebner, som er relaterte til brannene. Et av ekteparene som såvidt reddet seg ut, de mistet alt. Selv gebisset sitt. Da jeg begynte researchen oppdaget jeg at de også hadde mistet sin eneste sønn. Både mannen og kona døde, snart etter. Deres navn bruker jeg. Det er for å gi de en verdighet, og vise fram en rystende skjebne.

- Du har gjort et arkeologisk graverbeid i forhold som påvirket barndommen din. Hva har du lært om deg selv med dette arbeidet?

- Mitt anliggende her er å skrive om noe som slår ned i et lite samfunn. Det kunne ha slått ned hvor som helst. Det var uforståelig da det pågikk. Og selv da man fikk svar på hvem denne pyromanen var, så var det uforståelig. Men så viste det seg at det var sønnen til brannmesteren. Han kjørte selv brannbilen. De forsto det ikke da, og forstår det ikke enda heller. Det å forstå og ikke forstå går ut på ett og det samme. Et omdreiningspunkt i boka er dette: At hvis man forstår, så kan man også tilgi. Og slike spørsmål var nok ganske prekære i ettertid. Det var på hengende håret at fire mennesker omkom. Det var store materielle skader. Det hører også med til historien at brannstifteren fikk fem års sikring, og flyktet tilbake til bygda etterpå. Han bodde der mer eller mindre resten av sitt liv. Noen av spørsmålene som har vært viktige for meg å belyse, er: Kan man akseptere og tilgi?

- Ja, hva sier de fra Bygda, som har lest boka di: Du har gitt de nye forhold å tenke på i forhold til disse hendingene. Kan de akseptere og tilgi?

- Reaksjonene fra bygda har vært overveldende. Denne boka har tatt helt overhånd over mitt liv. Den er ute av min kontroll. Den gjør veldig inntrykk på de som har vært oppe i situasjonen. Jeg får henvendelser hele tiden, så å si, fra folk fra bygda. Det som er gledelig, er at den ikke er avhengig av dette lille stedet. Den peker ut over seg selv, og blir lest og forstått av folk overalt. Derfor tror jeg at den også kan få en gyldighet i utlandet. Med å skrive om noe som er veldig lokalt, så bryter man grenser. Det blir universelt.

- Går du bevisst inn for å skape allmenngyldighet, eller ligger det latent i stoffet?

- Jeg har et veldig bevisst forhold til den siden av skrivinga. Jeg er ikke noen heimstadsdikter. Jeg er veldig opptatt av at det jeg skriver skal forstås ut over meg. Det jeg har å spille på,  er likevel meg og min forståelseshorisont. Jeg griper til mitt landskap. Jeg er avhengig av å skrive om det som jeg kjenner godt. Jeg kaller det en indre forankring. Det er mye man kunne ha skrevet om. Men jeg må ha en slags indre motor som jeg vet at holder til siste side. Det finner jeg i det som er mitt stoff. Den indre forankringen blir viktigere og viktigere. Jeg må gå inn i det jeg kjenner.

- Blir skrivinga som en slags autoritet og trygghet i livet ditt?

- Dette handler om spørsmålet “Hvorfor skriver du?” Jeg fikk høre allerede på barneskolen at jeg var en dikter. Jeg visste tidlig at jeg kunne lyge. Jeg visste at jeg kunne få jevnaldrende barn til å tro på løgnene mine. Dette er et stikkord for denne boka: Jeg har lov til å lyve om meg selv. Det høres banalt ut, men det åpnet opp for meg. Alt er ikke 100% sant. Men det gir et sannferdig bilde.

- Har du alltid hatt en sånn inngang til “skriving”?

- Da jeg begynte å skrive, var jeg veldig opptatt av det språklige. Det er jeg nå også, men på en annen måte. Den gangen handlet det om å være flink, og “flink” var en oppvisning i skrivekunst. Men etterhvert har kjernestoffet blitt viktig. Skriving sneverer seg inn mot en nødvendighet. Og når jeg kommer dit, så blir det for meg å komme inn på det nære, og det personlige. Skrift skal være kommuniserende. Det skal treffe leseren i hjernen og hjertet, og gjerne samtidig. Derfor skriver jeg både for de mange, og for de kresne. Jeg vil skrive ting som treffer mange, uten at det kommer på bekostning av det nyskapende.

- Det finnes journalister som har nevnt Knausgård i forlengelsen av samtalen om boka di. Hva handler det om, egentlig? At dere har liknende dialekt?

- Til dette kan jeg si at Knausgård og jeg er på helt forskjellige sider av skalaen. Han framholder det autentiske, det sanne og det virkelige. Jeg inntar helt motsatt standpunkt. Min bok er roman. Den er bygd på virkeligheten, og er veldig fiksjonell. Jeg har påpekt det. Jeg ville påpeke skillet mellom min brannstifter og den virkelige brannstifteren.

- Ville du ha påpekt “at det er skjønnlitteratur” hvis det ikke var for Knausgårdsamtalen i Norge?

- Jeg har alltid brukt biografisk materiale i bøkene mine, og jeg har alltid vært bevisst hvordan jeg har brukt det. Men når dette er sagt, så er det ikke så sikkert at “Min Kamp”-prosjektet er så “biografisk” som media vil ha det til. Jeg har rett nok bare lest det første bindet av “Min Kamp” – men dette bindet opplevde jeg som veldig romanaktig. Det er som om det har skjedd en kortslutning i media, når alle er så opphengt i det biografiske. Vi må bare gi Knausgårdprosjektet litt mer tid, og så se på det igjen.

- Hvilken plass har denne romanen – i de lange linjene av ditt forfatterskap?
- Det er noe av det beste som jeg har fått til å skrive. jeg føler jo at jeg har fått samlet en del tematiske tråder i denne boka – fra det jeg har skrevet tidligere. Det har blitt samlet naturlig. Det er en slags oppsummering av mye av det jeg har skrevet.

Mens NRK Radiofront leitar etter ein doomed american dream i Los Angeles, finn vi den hos Polyvinyl Records: Onsdag, Oh Montreal. Fredag, Deerhoof. Flutter & wow: Favoritthjortene har gått over til det største av dei siste indieselskapa i Georgia: Polyvinyl Records. Den amerikanske draumen i form av eit plateselskap: I møte med Polyvinyl går alt an. For eit par år sia slapp Mark “Jigsaw”, frå selskapet, meg inn backstage for eit intervju med Kevin Barnes. Førre veka gav han meg heimenummeret til Kevin og Nina Barnes, for eit intervju. På onsdag gjenkjente eg han under hest/ bøddel/ englekostyme på scena på Rockefeller. Så, Mark, kva med deg: Kven er du, eigentleg?

- My name is ‘Mark’.  I’m the guy at Polyvinyl who stays up very late at night emailing and making long-distance phone calls to Norway trying to get our band’s records on the radio, in stores and of course in your wonderful magazine:)

– And here we go! It is about 7 AM Norwegian time just now. And your time, I can only dream about! You seem to work very long hours. How and why you get into music business?
- I started playing drums when I was 9 years old.  In Junior High my mom used to drive me and my friends to recording studios and venues in the city to play punk rock shows.  I’ve always played in bands and about 5 or 6 years ago I met Matt (the co-owner of Polyvinyl) and he gave me a job.  I’ve been here ever since and I love what I do!

- What is your relationship to “your” musicians?
- We’re all good friends and work closely together.  I think we’re a bit different than other labels since we give complete control to our bands.  Once we fall in love with a bands music and start working with them, we’re happy to support whatever they want to do.  This means that any music production stuff, videos, tshirt designs, etc is totally up to the bands.  For instance, of Montreal wanted to release their record as a paper lantern and we said “Absolutely, that’s a great idea!”  We’re happy to work with such great bands and anything they want to do artistically we fully support.  Marketing a record always comes second to the music.
- To whom may we credit that you have OM in the company? Deerhoof?
- Well, of Montreal was already on the label before I started working at Polyvinyl.  I believe we started our relationship back in 2003 out of a mutual love and respect for each other.  Working with Deerhoof is something that’s happened just recently and I couldn’t be more excited about it!  Adam Austin (who works at Polyvinyl) and Erik Carter (who books the band) have been friends for a long time.  It was because of them that we were able to meet Deerhoof and talk to them about doing the new record in Norway.

- What does “Doing it in Norway” mean?

- That they release it there, and in Europe.

- Ok. So what offer could you give that they couldn’t turn down?
- We offered them coupons for free back-rubs.
- That would do it for me too! And judging on only one single, Deerhoof seem to return to something closer to what the were: sweet/ cute but with that darker currents underlying. But still with that complex beat.
- I agree!  I love Deerhoof’s other releases (Friend Opportunity and Offend Maggie are amazing) but I also couldn’t be more excited for the new release.  It’s my favorite so far!  Speaking of that incredible new single, did you know we’re giving it away for free here: http://iheartvinyl.polyvinylrecords.com/em/deerhoofvsevil/

- Is your sirname “jiggsaw” as in the puzzlegame?
- Well, someone started calling me that years ago.  My real name is Mark Kenny.  Born and raised in Worth, Illinois.

Rockefeller, 13. oktober 2010: Nina Aimee Grøttland Barnes les dikt av Olav H. Hauge. Ektemannen Kevin Barnes akkopagnerar med pønkfunkrock og absurd buthomusikkteater. Velkommen til Of Montreal, ein syra by av boaslangar, allnighters og animasjonskunst som får teikneseriebandet Gorillaz til å likne Andeby.

Ja, kva er det med Norge og amerikanske musikarar? Har du lurt på kvifor of Montreal har låtar kalla ”Heimdalsveien”, og blir nemnt i DN-artiklar om Kongsberg? Det er fordi frontfigur Kevin Barnes likte norske Nina Grøttland. Ho budde i Kongsberg, og spelte i The Ethnobabes, då ho møtte Kevin Barnes. Dei blei i lag, fekk barn i lag, og gifta seg.

Dette er ein del av forklaringa på kvifor The Ethnobabes tok ein Neutral Milk Hotel: Dei laga ei plate, som mange folk likte. Så forsvann dei frå den musikalske ålemnta.

Nina forsvann til Athens, og er no heimeverande mor til to. Medan Kevin reiser rundt med bandet, driv ho husarbeid, les ho Min Kamp 1-5, kjenner det romantiske 1800-talsmennesket brøle innanfor. Så no er Nina i Norge. Det heiter seg at ho “bare speler konsert med Of Montreal på Rockefeller”. Det ho eigentleg gjer, er å halde heidundrande 70-årsfest for mor si. Og dét kan vi bare tenke oss til korleis går føre seg. Vi ringte henne rett før ho sette seg på flyet – for ein prat om konserten som kjem:

- Hei! Korleis går det i Athens?

- Det er heilt kaos! Vi gjorde eit fotoshoot ved ei elv utanfor byen i går. Eg hadde med ein boa, ein kvelarslange. Vi tente bål og skulle ”gi liv til” ei gudinne. Det var fullt av blodiglar der og vi blei heilt oppetne av insekt. Då vi kom heim var det bare å lage plakatar og begynne på animasjonar og kostymer. Alt må vere klart til generalprøva som er om ei veke.

- Og så skal de i Of Montreal på turné og då kjem de til Norge, og du får du øve på norsken din!

- Mm! Eg har ikkje vore heime på eit år. Eg inviterar folk til å komme hit. Men …

- Har du blitt ein fjern superstar?

- Of Montreal er glade amatørar!

- Men de bygger myter kring dykk sjølve!

- Klart vi gjer! Eg trur at livet er den historia som ein fortel til seg sjølv.

- Som illustratør lagar du bilde i grenselanet hyperrealisme og supersurrealisme. Iscenesett du deg sjølv?

- Det er mange som trur at eg ”er” bilda som eg lagar. Og det er heilt greit for meg. Og kunstnar, det kunne eg aldri ha vore i Norge. I Norge er alt så v a n s k e l i g. Der kan ein ikkje bare bli illustratør om ein ikkje har gått på kunst – og håndtverksskular. Eg har jo ikkje det. Eg har ikkje musikkutdanning ein gong. Eg skulle ta hovudfag i idéhistorie då eg møtte Kevin. Då var eg 24-25 år gamal. Bandet betydde alt for meg. Men etter mykje om og men, bestemte eg meg for å sleppe alt eg hadde, reise frå alle vennene mine og familien, og satse på Kevin&meg.

Biografien

Nina Aimee Grøttland er barn av nordnorske foreldre. Mora hennar er pianist. Men Nina viste ikkje interesse for musikk før ho blei tenåring, og nokre kompisar av henne trong ein bassist i bandet sitt. Det var eit hardcore pønkband. Nina tok bassen, øvde, spelte. Då budde og studerte ho i Kongsberg. Ho og ei venninne, Eivor Vindenes, var blant drivkreftene bak bandet Ethnobabes. Slik var det at ho møtte Kevin, og blei bassist for of Montreal på plata Satanic Panic in the Attic.

- Eg var håplaus med musikk då eg var barn. Eg var framleis håplaus då eg spelte bass for oM. Kevin er ein perfeksjonist, og blei fortvila. Eg var fortvila, og 12 timar kvar dag for å komme opp på nivå med dei andre. Vi drog på ein seks veker lang turné. Då vi var i Tyskland blei eg dårleg. Eg begynte å kaste opp, og skjønte at eg hadde blitt gravid. Det var slutten av karrieren min som bassist for of Montreal.

- Men no lagar du ”merchanice”, kostymar og kulissar, m.a.. Kor mykje av OM sitt uttrykk er ”deg”?

- Det er sant at eg gjer mykje av det grafiske arbeidet. Men ”det visuelle” var viktig for OM lenge før eg kom til. Eg var ikkje ”visuell kunstnar” før eg blei gravid, og blei heimeverande. Då måtte eg finne på noko å gjere.

- … som å lese Min Kamp!

- No er eg straks ferdig med femtebindet. Mor mi sender dei til meg fortløpande, og rett etter at ho sjølv har lese dei.

- Korleis ser Knausgårdfenomenet ut – frå Athens, Georgia?

- Det ser slik ut: ”Alle” folk i ”heile landet” les 4000 sider for å kunne vere med i den allmenne kulturelle diskursen. Det er fantastisk, og kunne bare ha skjedd i eit så lite land.

Elephant Six

Nina jobbar med Kevin og bror til Kevin, David. Dei har røter frå Elephant Six. No brukar dei den kreative bakgrunnen til å overleve som musikarar i ei tid av ulovleg nedlastning av musikk.  Of Montreal har lenge fokusert på konsertar og ”opplevingar”. No har dei kommet vidare. Dei tingliggjer platene sine, og knyt dei til bilde, skulpturar, kinesiske papirlamper, og liknande.

- Vi lever enkelt. Vi er ikkje rike. Og selskapet vårt (Polyvinyl journ anm) er eit geniunt indieselskap. Det er absolutt lite. Men det fine med det, er at dei gir oss lov til mykje. Vi får eksperimentere heilt fritt med ”plateforma”. David skal debutere som forfattar neste år. Det er Polyvinyl som gir ut boka.

- Kva type oppleving får vi som kjem ti False Priest – konserten på Rockefeller?

- Konserten er eit drama. David som har skrive historia. Han har laga ein 1000 sider lang avhandling om alt som skal skje. Ja, 1000 sider, sånn ca. Men det er bare grunnlaget. Alt blir omsett til visuelle inntrykk på scena. David er oppteken av kva ein sitt att med, som publikum. Kevin og han er irsk-katolske, og drar inn religiøs ikonografi i kunsten sin. Som norsk ateist så tykkjer eg at det er rart at religionen er ”med i alt”. Men det er jo ikkje bare dette. Det er element av det absurde. Og sia sist har eg studert Butho. Det har eg dratt med inn.

- Og Olav H. Hauge.

- Det var Eivor Vindenes, frå Ethnobabes, som introduserte meg til Hauge. Ho las Under Bergfall for meg, høgt, og eg var hekta, sjølv om nynorsk alltid har vore fjernt for meg. Eg er elendig på nynorsk.

- Men du ville lese Haugenynorsk – på plate!

- Eg ville helst skrive noko sjølv. Det er ein veldig personleg låt, for meg og for Kevin. Den handlar om kjærleiksforhold: om toppane, og om dei botnlause djupa. Eg prøvde og prøvde, på bokmålet mitt. Men bokmålet blei for platt. Eg hugsa Hauge. Det høvde.

- Eivor gjer det godt  som nynorskforfattar. Og Polyvinyl gir ut bok av David. Vurderar du å skrive ei bok, og fortelle om livet i eks-elephant six – kollektivet?

- Ta ein Knausgård, og skrive Min Kamp? Hah, det kjem vel ti tusen Min Kamp’ar i kjølvatnet av Knausgårdboka. Nei, eg trur ikkje det. Men eg tenkjer på å ringe til Knausgård og fortelle han korleis han masturberar.

- Eg har sett ein del seksuelt eksplisitte bilde og – sceneshows frå oM. Kva handlar det om?

- Vi omfamnar vel fridomen, og det at ein faktisk kan gjere akkurat som ein vil. Eg kjenner meg kanskje særskilt fri, som er langt heimefrå. Å komme hit var å begynne heilt på nytt. Nokre gonger kjenner eg meg framand for meg sjølv. Men det handlar bare om å vere ulike sider av seg sjølv. Eg har det godt her i sørstatane. Men eg trur ikkje at eg er så artig. Det er vanskeleg å vere artig på eit framand språk.