Salinger på sengekanten

En 800 sider lang biografi (uautorisert, naturligvis) om J.D. Salinger er på vei, melder Newsweek. Mursteinen er ført i pennen av hollywoodregissør og manusforfatter Shane Salerno, i tospann med David Shields, bl.a. kjent som forfatter av manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Salerno er tilbakeholden med å gi informasjon om innholdet i boken, men lover at vi vil komme til å få se en helt annen side av Salinger enn den vi tidligere har sett—noe som strengt tatt sier seg selv, i og med at vi de siste 40 årene ikke har sett noe til ham i det hele tatt! For øvrig må vel løftet allerede sies å være innfridd, i og med lekkasjen av dette smått sensasjonelle bildet av Salinger på sengekanten, der man bl.a. kan reflektere over den symboltunge ekstralåsen forfatteren har fått installert i soveromsdøren.

Så mye som vi hilser alt av salingerrelatert stoff velkommen, kan vi ikke hjelpe for at blikket blir hengende fast i ordene «a packed safe» i nevnte artikkel, der dette i forbifarten blir nevnt som forfatterens strengt bevoktede oppbevaringssted for upubliserte tekster. På tide å vekke opp den gamle røverkunsten skapsprenging, noen? Aner vi endelig begynnelsen på en lang og grundig bootleg series fra J.D. Salinger? Vi krysser i det minste fingrene for at 800 sider med biografisk materiale skal skape fornyet hunger etter den litterære produksjonen, som Salinger etter sigende holdt gående bak lukkede dører helt til han døde i fjor. Om de mange manglende brikkene i puslespillet om Glass-familien skulle begynne å dukke opp, er det bare å låse seg inne under leselampen, med ekstra lås.

Publisert i Post-it | Skriv en kommentar

Åpent fjøs

Klokka 16.00 lørdag ettermiddag, lukten av tennvæske driver rundt i tunet, på en mild og kantløs sensommervind. Det er rolig før middag — det er et av de hvite mellompunktene på programmet der man ikke har annet å gjøre enn å sette seg ned i alt det grønne og kaste seg på den første og beste tanken som melder seg. Og det er ikke så vanskelig, for dette er ikke et hvilket som helst blautgjødseldunstende trøndertun; på Loddgard i Melhus er det nemlig festival, og ved nabobordet sitter intet mindre enn den litterære headlineren, Tomas Espedal, og nipper til et glass med fjøsets vin. Taktfaste tramp høres inne fra låven, der et introduksjonskurs i pols er i full sving. Men denne bootleggeren har for anledningen inntatt et lune som minner mer om gårdskattens, der den smyger seg dovent rundt bordbeina og sender små, sultne mys bort mot grillen.

Bonderomantikk. Siden starten i 2002 har Fjøsfestivalen gradvis vokst seg større, og som enhver åtteåring med respekt for seg selv har den i år begynt å fatte interesse for litteratur. Samarbeidet med tidsskriftet Utflukt har fått hele ni håndplukkede unge forfattere til å trekke i fjøsvennlige klær og begi seg ut blant kornaksene for å dele sine tolkninger av begrepet «bonderomantikk» med melhusingene, og denne formiddagen inntok dessuten onkel Espedal selv fjøsscenen, i forfattersamtale med festivalens litteraturansvarlig, Ane Nydal. Og Espedal har man alltid noe å lære av, enten man er av den ene eller den andre herkomsten, det er i alle fall min teori, relativt spinkelt basert på hans evne til både å si ting jeg er helt uenig i, og ting som føles så riktige at jeg skulle ønske jeg kunne tappe dem på en liten flaske og oppbevare dem i medisinskapet til en tråkig dag.

Festival. Bootlegs sparker gjerne et spark for tilstelninger som setter kunsten i høysetet uten at hele bransjen samtidig følger med på lasset. På Loddgård fantes det hverken skjemmende forlagsstands eller vimsete sommervikarer fra Kulturnytt; stemningen var derimot avslappet og preget av samhold festivaldeltakerne i mellom, enten man var innlosjert i kårboligen eller campet i et telt ute i tunet. Vi takker for en helg som satte «festival» tilbake i litteraturfestival, og gleder oss allerede til neste litteraturonn om to år.

Publisert i Fotsoldat | Merket med | Skriv en kommentar

Tomasmedisinen (dei første dråpane)

Eg var ein slik som dro då ting blei vanskelege. Alltid kunne eg bare reise meg og gå. Så døydde mora til ungane mine. Eg blei tvungen inn i eit hus som eg aldri ville ha valt å bu i. Men eg ville gi ungane mine nokre trygge rammer. Etterkvart begynte eg å trives som husmor. Det var eg og dei andre kvinnene. Eg var kanskje lykkeleg. Men barnet var ikkje nøgd. Ho sakna mora si. Men ho sakna også far sin.

Ein gong i tida sa eg til mine elevar: De må ikkje skrive ho, han, Ellen Nikolaisen. De må skrive EG. No seier eg: Skriv for guds skuld ikkje EG. Skriv han, ho, Ellen …

Eg trur eg sluttar å lese her. No merker eg at denne teksten er … notatboka mi.

Publisert i medisin i tråkige tider | Skriv en kommentar

haustkos

bob’s bootlegsserie#9

Publisert i tilråing | Skriv en kommentar

Nuh, no, nå.

“Men begge er enige om at de vil at boken skal oversettes til alle språk, og at boken kan nå familiene til hovedpersonene, presidenter og andre mektige folk rundt om i verden.”/ “Both agree that the book should be translated to *all* languages in the world, so it may reach families of the involved, *presidents* and other powerful people around the world”. no shit, dette skriver vi under på! Akkurat Nå til Chavez, til Fredrik Reinfelt, og til Michele Bachelet. Nå!

Publisert i domestika, tilråing | Skriv en kommentar

Reykjavik v. 2.0

Det er 15. juni 2010, og dagen då Jon Gnarr og gjengen blir sett inn i bystyret. Eg sett meg på ein sykkel og syklar frå Grafarvogen, kor eg bur, til eit industriområde i sør. Der jobbar faren til Björk Gudmundsdottir. Han er fagforeningsformann for elektrikarane på øya, og har kontor i tredje etasje av eit stort, assymetrisk nybygg i oransje og kremgult. Dårleg smak. “Smekkløysa” er det islandske namnet for “dårleg smak”. Det er óg namnet på ei kulturell rørsle som begynte ved tiårsskiftet 1970-80. Men meir seinare om Pablo Picasso sitt manifest “Good taste and frugality are the enemies of creativity”. Inn, inn, og opp trappene. På innsida er huset flott, med mykje luft og store vindauger.

Les videre

Publisert i Fotsoldat | Skriv en kommentar

Linjer

Eg trillar ned ein bakke. Der er eit kryss. Eg tar til høgre, veit ikkje kor vegen går, men eg trør. Ikkje mot nord, der var eg før. Ikkje mot sør, der er eg kvar dag. Det er der eg badar.

Les videre

Publisert i domestika | Skriv en kommentar

Søster legg seg òg før ti

Eg har ikkje sykkelhjelm, og tar på headphones. Eg sett på skoa, knyt fast iPod; skil lisser frå lisser, og kvitt frå kvitt. Kalkfarga basketsko. Dei blir til fire. Søster mi står framfor meg.
Kva høyrer du på? seier Søster mi.
Heh? seier eg.
Å, Board of Canada, seier eg. Det er nesten sant. Eg kunne ha høyrt på Boards of Canada. Det er bare dagar sia eg gjorde det sist. Feil igjen. Det er bare timar sia eg høyrte Boards of Canada, så vidt det var, gjennom veggen frå rommet til Søster mi.
Og du? seier eg, latar som om eg ikkje veit.
Ikkje noko, seier Søster mi.
Likar du ikkje musikk? seier eg.
Det har eg ikkje sagt. Eg høyrer ikkje på noko. Ikkje no, seier Søster mi. Sant nok. Og eg får gå.
Og, seier Søster mi,
Eg mista iPoden min. På flyplassen, seier ho. Og eg, MK, fann min på flyplassen, på butikken, såklart. Eg hadde òg mista den førre, på Tøyenbadet, samstundes med sykkelhjelmen min. Ny iPod kjøpte eg straks, no. Sykkelhjelm har eg ikkje.
Du får kjøpe ny då, seier eg.
Kanskje det kanskje. Eg syklar meg i alle fall ein tur inn til byen, seier Søster mi. Eller var det eg som sa det?

ii.
Eg syklar til Bónus, butikken til Jón Asgeir, ein reckless finansviking med bad taste sko. På iPod har eg Mytekalenderen. Mange kalenderblad av myter, i kjapp rekkefølgje, som arpeggio. Weird Fish, eg får lyst til å høyre på Radiohead, men held meg til denne radiostemma. Nordby, som snakkar om Alan Ginsberg og den sinnsjuke mora, den alkoholiserte faren, om paradokset han erfara seinare i livet. Kompisane oppsøkte narkotika, sinnsjukdom, og flørta med det som øydela barndommen til Ginsberg.

Når Søster mi kjem heim den kvelden, spør eg ho om fortida. Kor har ho vore? Kva har ho gjort? Ho var i Glasgow, ein graduate frå Glasgow School of Art. Det er eg også. Og eg vil spørre ho om Glasgow School of Art; om drikkinga, narkotikaen, om ho opplever det vanskeleg? Greit? Men også denne kvelden blir vi sittande stille, men side ved side, og jobbe, mens vi høyrer på noe instrumental, roleg musikk. Det er akkurat slik eg vil ha det. Eg håpar at ho kjenner det på same måten. Tenk om ho gjer det! Tenk det! Men eg får ikkje seie noko. Det kan sprekke bobla, øydelegge magien. Det er som økonomi, finans, og psykologien omkring det. Økonomane, journlistane, politikarane var redd for å øydelegge det som var så fint. Det som var på opptur. Det som vaks og blei større. Men bare meir og meir skjørt.
- Eg er redd for å snakke. Det er difor eg ikkje seier noko. Arbeidet mitt er skjørt. Eg er så redd for at ideane, tekstane, heile prosjektet skal ramle saman, seier eg.
- Same her. Vi får snakkast til veka, seier Søster mi, og snur seg til teiknebrettet.
- Greit. Snakkast, seier eg.

Oska
Det er lummert og mørkt, og tårar som rinn. Det er noko med dette mørkret. Denne dagen, fredag 5. juni, er mørkare enn midnatt i går. Førnatta var klår, lys, krisp. No kjennes det som torevêr. Oskan kan gå. Og eg kjem heim. Eg har sykla i ein time, på Hringvegur, og er tørr på augene. Det må vere eksosen, tenkjer eg, og teier om det til Søster mi.
- Eg er så tørr på augene, seier Søster mi, og ser på meg med hovne, raude auger. Som pollenallergi. Men her er ikkje pollen, ikkje vegetasjon, men opne sletter, sjø. Vi pleier å sjå heilt til Esja. Men i dag er det tåke. Vermeldinga seier bye-vêr og skyet. Men undergrunnsvermeldaren wunderworld seier sanninga. Tåka er oske. Oska er attende. Og er er heldig. Eg er her. Flyet mitt gjekk. Og det gjekk bra. Eg lever, pustar, pustar inn oske, men pustar. Ein kan puste gjennom oske, gjennom vulkanutbrot, gjennom økonomisk kollaps og kva som helst. Bare ikkje at noen ein elskar, aldri kjem heim att. Men kanskje døyr ikkje frendar, fedre, fe. Kanskje sitt dei bare i sola, i varma, utanfor flyplassar, kor alle flya har slutta å gå, kor vulkanar bryt ut, og torevêret bygger seg opp. Kanskje sørgar vi alle saman bare over dette eine; at det er kommet eit slør omkring alt. Det ligg eit slør mellom oss og sola, mellom deg og meg, og mellom meg og verda.

Hikk
Eit djupt andedrag, og så dykke ned til botn av bassenget. Grafarvoglaug er nytt, med friske, kvite fliser på botn. Flisene er varme. Eg liker å ligge mot dei, og øver meg på å halde pusten. Svømmer langs botn. Magen mot flisene. Sida mot flisene. Ryggen, rompa mot flisene. Hendene mot flisene. Det ligg noko på flisene. Eit lag av noko svart. Kva er det? Det er ekkelt. Eg skvett, treng luft, fér opp. Pustar, kjem ned att. Kostar i det svarte med hendene. Det er oske. Eg lagar meg eit prosjekt av å koste oska av flisene; går systematisk til verks, og kostar ei flis av gongen. Først den eine lengda, så den andre. Det er ingen andre svømmarar her på denne sida av døgnet. Det finnst ikkje ein turist på denne sida av byen. Dei fastbuande går til jobb no. Eg jobbar i botn av bassenget deira. Jobben min er å koste oske. Eg er ein oskesugar, ein undervatn feiar. Att og fram, og opp og for å puste. Eg hostar. Oska er vond for lunger. Den er i alt, sjølv i vatnet. Eg pustar inn att, og klarar det, utan å hoste; kastar den ikkje opp att, men held på lufta, dykkar ned att. Flisene er atter svarte. Eg treng luft, fér opp att, og kjem ut av rytma. Oska skiplar rytma mi, og irriterar meg. Eg mister oversikt over når eg pustar inn, pustar ut, kor mange gonger eg dykkar, kor mange tak eg tar. Det skuldast Eyjafjallajokull. Kloden hikkar, og eg mister dykkemeditasjon. Etterpå gjespar eg, og får henta meg inn att, tatt inn oksygen. Hikk er óg ein måte å hente oksygen. Det er gjesp ute av kontroll.

Boble
Innst i Grafavoglaug er eit kjellarbad. Også det i friluft, men søkkt ned i betongen. Eg ser ikkje badarane. Eg ser hendene deira. Hendene deira heng i reip i gjerdet. På skiltet; Nuddupottur. Det virkar frivolt. Eg går ikkje ned trappa, men kretsar kring kanten. Det er sol, og litt kjøleg. Eg sett meg i ly, med sola i andletet og nuddupottur bak meg. Det kjem stemmar opp frå holet. Ei sakte ordveksling, med luft mellom kvart ord. Dei boblar opp frå djupet;
Jau.
Jau jau.
Kva skal eg seie?
Eg veit ekkert.
Ekkert, nei nei.
Jau, jau.
Mm. Jau. Men soli skin.
Jau.
Jau, bless.
Bless bless.

Og opp frå trappa kjem ei kvinne med badedrakt, hette, hanskar og sokkar.
Jau de er so, seier ho.
Jau, seier eg, går ned den trappa ho kom opp, og sett meg i nuddupottur: Boblebad, betyr det, og er ein av få utskeiinger i det nye, sobre Island. Eit island kor folk atter kjempar for jobbar og overtid. Og kvinna nikkar, og skal gå.
Du er som meg når du badar, seier eg. Kvinna nikkar, og smilar, svarar på islandsk.

Den dagen gjespar eg meir enn vanleg, og må høyre Søster mi fortelle at ein gjesp er kroppen sin måte å ta til seg oksygen.
Eg veit det, seier eg, og er som ho når vi snakkar. Søster er frå New Zealand, eg frå Norge. Vi vaks opp på kva sin side av kloden. Men likevel med dei same referansane, og meininga om nyliberalismen som øydela islandsk økonomi: Vi liker det ikkje. Men kan vi unnlate å like globalisering?

Publisert i Fotsoldat | Skriv en kommentar

Pingucula Vulgaris

i.
06.00. Ein vatnspreiar startar utanfor vindauget mitt. Tsk, tsk, tsk, seier den, som ein kritikar, som noen som meinte at eg låg og dro meg. 06.00, nei og nei, det er ikkje i stil av pønk å sjusove. Stresskoffert den nye gitarkassa. Men meir om Björk, Melax, GodChrist og suksessrike musikarar sine arbeidstimar seinare. Etter fleire av denne skribenten sine arbeidstimar:

Det er allereie dagslys. Eg får ikkje sove, vil ikkje sove. Eg er jo i Island, eit land som tar meg i mot, og som lar meg gjere noko, lar meg kjenne det som om arbeidet er viktig, og fører noen plass. Dei har eit driv etter å fortelle, arbeidarklassens forfattarar på Island og Norge; Pettersson, Solstad, Laxness, Einar Már, Jacobsen, etc. Sistnemnte snakkar om det å fortelle sin historie; at det er å hugse og beabeide. Å tåle, men også å lære av.

Difor går eg ut, til Island, som tar meg i mot. Eg har avtaler i dag; ein med Sjón, og ein redaktør. Det blir travelt. Island er travel. Folk vil snakke, dei vil lytte, vil dele informasjon, forstå. Snart, snart, men ikkje no? Klokka ser seks, for satan, eg pakkar ei niste, i ein pose, og legg på bagga av sykkelen min. Eg har ein raud DBS. Den er tung å trø, men god å sitte på. Og eg skal ikkje på fjell. Turen min, den er blå. Eg syklar til fjorden, langs fjorden, og ut til Øya.

Eg har ei øy, ser du. Den ligg nordaust for Videy. Videy har direktebåt til Reykjavik. Her er Yoko Ono sin fredssøyle. Her er turistar, søndagstur, nedtråkka gras. Her er stiar som eit nett omkring øya. Turistfelle? Neppe. Det er øya sjølv, jordbruksområdet, som er fanga. Men øya mi er fri. Her hekkar tjelden. Han kjem springande mot meg, og springande frå meg. Han vil leie meg på avveie, og eg lar meg leie. Eg snur, tar retning tjelden, og veit det er vekk frå reir. Eg møter viper, ender og gjess. Dei ligg i same bukta. Dei lettar på likt, og fordi eg kjem, på to bein, mot dei, på venger. Dei er overlegne, og eg ikkje eingong ein stygg andunge. Rasjonaliserande, effektiviserande, produserande, usmakeleg. Fram, fram, fram, og mitt, mitt, mine. Min familie, vårt hus, våre veggar. På botn av alt er dette den einaste interessa mi, og det er ikkje smigrande. Sjølv Island, kommunisten Laxness’ rike, har blitt eit land av little boxes, in the hillsides,
og eg sett meg, og ser meg om, passar meg mot egg. Men her er ikkje egg. Her er ein liten blomst med blå krone, og irrgrøne, blaute blad. I det eine bladet er ei floge. Den er fanga. Tettegras, lyfjagras, pingucula vulgaris; ei kjøttetande plante. Ikkje sjeldan, men likevel. Kjøttetande planter er sjeldne her i nord. Ein sær blanding av det tempererte, og regelmessig regn.

Mens floga kjempar for livet, tenkjer eg på plassar å finne meir tettegras, måtar å ta det med meg heim. Vil lyfjagras vekse under vatnspreiar?

ii.
Mjølkegarden har golfbane rundt seg. Vatnspreiaren held golfgraset lysegrønt og tett, trass i den uendelege tråkkinga med harde sko, og små buddy-liknande bilar som fraktar spelarar frå den eine til den andre enden av den grøne vidda.

Eg kjem med sykkel, frå fjorden, opp bakken, til garden. Eg får eit gjerde på sida mi. Gjerdet avgrensar seks-sju kvadrat med plen. Som eit lite lam, eit lhusdyr, blir ein liten bit gras stelt særskilt med. Det er fem, små lappar. Kvar og ein med eit lite skilt. Kvar og ein med sin grønfarge; Symre, lime, eple, april, mose, oliven, osv. No og då ser eg ein kar sitte bøygd over graset. Ikkje så ofte, og ikkje no. Neste gong eg ser han skal eg spørre om å få låne ein brøkdel av denne brøkdelen. Her skal tettegraset bli planta. Her skal eg gi tilbake den delen av islandsk kultur som nordmenn tok vare på. La meg no fortelle historia om tettemjølk:

Tettemjølk er ein type kulturmjølk. Den blei også kalla tjukkmjølk. Dette er framleis eit substantiv på Island. I Norge har Rørosmeieriene gjort det til eit varemerke. Men meir om varmemerking når vi skal snakke om globalisering. Tilbake til tettemjølka. Dei trur den blei laga av tettegras. Det er ei kjøttetande plante. Den fangar insekt med blada, og bryt dei ned med enzymar. Dei same enzymane kan bryte ned proteina i kuvarm ferskmjølk, og lage ein yoghurtaktig drikke.

Det har vore noko usemje om dei faktisk brukte tettegras, eller om dei brukte slim frå sniglar. Dette blir det forska på i Norge akkurat no.

Kjære Island. De tok vare på skriftmålet mitt, og mykje av historia mi. Vi tok vare på den originale tjukkmjølka. Det er dette eg no har å gi attende;
oppskrifta på tettemjølk, den første. Og snart, ein gard av tettegras. Pingucula Vulgaris, fristar det?

Publisert i Fotsoldat, domestika | Skriv en kommentar

Cross chech and report: kven er islandske nyhippieband inspirerte av?

MK: Sigur Rós?
God Christ: Yes og tidleg Pink Floyd.
MK: Múm?
God Christ: Progrock dei også.
MK: Dikta?
GC: Dei er heilt utan karakter, så eg anar ikkje.
MK: Gusgus?
GC: Rave. UK. Extasy. Forferdeleg.
MK: Eg synes du er negativ.
GC: Nei, nei, det er eit par flinke band. Minus, t.d.

Publisert i Fotsoldat | Skriv en kommentar